Onkel Jon's hjørne

For tretti år siden plasserte en TV-redaksjon noen barn foran en skjerm og viste de Motorsagmassakren. Barna ble redde, de synes det var skummelt. Kameraet fanget opp fjesene deres, og viste de frem for TV-seerne. «Den farlige videovolden!» var temaet. «Vil vi virkelig eksponere barna våre for dette?» var den underliggende problemstillingen.

"Tenk på barna!"

Tretti år har gått, og VG har leid inn en filmskaper for å dokumentere nøyaktig samme problemstilling. Fire barn i 11-12-års alderen blir plassert foran et digert lerret for å spille krigsspill med 18-års-grense. Spill beregnet på voksne. Barna blir stilt ledende spørsmål med svar som er klipt sønder og sammen for maksimal effekt. Legg på litt skummel musikk og aktiv kryssklipping mellom voldsscener og barnas fjes, og du har ett stykk bestillingsverk skapt for de store overskriftene i VG i dag.

Vi kan le av den tretti år gamle TV-reportasjen om videovold i dag. På Platekompaniet kan barn og unge handle torturvoldsfilmer som Saw V og Hostel. Norske filmskapere lager filmer som Død Snø og Fritt Vilt. Filmvold er ikke et hett tema lenger.

Hodejegerne: sunn norsk medievold som kan sees av 12-åringer i følge med voksne.

Spillvold er dog i høyeste grad en het potet for tiden. Mens foreldre har lært seg å ta voldsskildringene på film alvorlig og respekterer aldersgrensene, hersker det uvitenhet og ignoranse rundt dataspillene. Det er fortsatt en herskende holdning i samfunnet om at spill er noe som er forbeholdt barn. NOVA undersøker barn og unges spillvaner, men det finnes ingen forskning om voksne nordmenns spillvaner. Når NRK lager reportasje om Filmfondets støtteordning for dataspillproduksjon dyttes barna foran på skjermen for å illustrere at det handler om dataspill.

Likeså i VGs dokumentar. Her dyttes barna foran kamera for å oppleve voldsskildringer i dataspill beregnet på voksne. Det er spekulativt og velreggisert, laget for å manipulere følelsene til seeren.

Det som burde vært en dokumentar om foreldres manglende vilje og evne til å sette seg inn i barnas digitale hverdag ender i stedet opp som et lite gjennomtenkt angrep på dataspill. Foreldrene og regissøren som stiller opp i VGs reportasjer rundt dokumentaren kommer ikke spesielt godt ut av det heller. Janne Sievers Bekkavik, mor til en av barna i reportasjen, sier blant annet til VG:

- Jeg har selv tabbet meg skikkelig ut. På en butikk anbefalte en ung ekspeditrise spillet «Red Dead Redemption» for min sønn. Jeg spurte om hun var sikker på at dette var noe for min sønn på seks år. Da svarte hun at dette var spillet alle ville ha. Handelstanden må ta mer ansvar.

Ærlig talt. Den store røde firkanten med tallet 18 burde kanskje få varsellampene dine til å ringe, Bekkavik? Informasjon om spillet er heller ikke mer enn et google-søk unna. Det er ikke vanskelig for foreldre å finne informasjon om spill. Trailere, anmeldelser, PEGI-info om aldersgrensen og så videre er lett å søke opp på nett. Å forsøke å legge skylda over på handelsstanden blir alt for enkelt.

"Passer dette spillet for sønnen min på seks år?" Du finner svaret, frue, bare let litt til.

Heller ikke regissøren gjør noen god figur. Han sier at det var først etter han så noen videoopptak barna hadde gjort der de leker krig (forøvrig noe barn har lekt i tusenvis av år) at han ble oppmerksom på de voldelige skytespillene de hadde spilt. Igjen vitner dette om en alt for vanlig holdning hos foreldre om at dataspill er for barn, og ikke noe de voksne trenger å sette seg inn i eller bry seg om.

Som en motpol til den spekulative dokumentaren har VGs egen spillekspert Rune Fjeld Olsen fått anledning til å skrive en kommentar der han tar opp nettopp denne problemstillingen: Foreldre som ikke evner eller gidder å sette seg inn i dataspill.

Om 30 år kommer vi til å riste oppgitt på hodet og trekke litt på smilebåndet av VGs naive og spekulative dokumentar, akkurat slik vi i dag kan riste på hodet av TV-produsentene som plasserte barna foran Motorsagmassakren for å skape et argument mot videovold. Jeg tar gjerne en debatt om voldelige dataspill, men når VG dytter barna foran seg og blander to helt ulike problemstillinger sammen i en salig smørje blir det neppe noen konstruktiv debatt ut av det hele.

I går kunne både Dagbladet/Pressfire og VG melde om prøvespilling av Playstation Vita. Vistnok er det én eneste Playstation Vita-maskinen som er i omløp hos Norden, og den går sin rundgang blant nordiske redaksjoner og medier for øyeblikket. Kanskje er det frykten for hva Apple kommer til å annonsere av spillrelaterte nyheter 4. oktober som gjør at Sony i Europa nå er proaktivt med å promotere konsollen som først lanseres på disse lengdegrader til neste år.

Uansett var det moro å se lekre nærbilder av konsollen hos Pressfire, og ikke minst en brillefin videoreportasje om konsollen hos VGTV med min gamle kollega Carl Thomas Aarum som reporter. Spill.no ble aldri forespurt å teste konsollen, men vi lagde en videoreportasje om Vita under E3, og det var egentlig lite nytt å hente fra inntrykkene til VG og Dagbladet.

Selv tror jeg Vita kan ende opp med å bli en katastrofal satsing for Sony. Under årets E3 deltok jeg på en debatt med utviklere og Sony-ansatte om Vita, der det kom ganske klart frem at Sony, som Nintendo, ikke klarer å ta trusselen fra Apple alvorlig. Ethvert spørsmål om hvordan man skal konkurrere med tablets, smarttelefoner og de lave prisene i App Store og på Android Market ble elegant unngått.

Nintendos salg av 3DS har ikke gått som forventet. Mens Nintendo-sjef Saturo Iwata under årets Game Developers Conference i mars i år messet om at Apples lave priser på spill ødela for spillbransjen, og at Nintendo ikke var interessert i å konkurrere på slike premisser, fikk pipa en annen lyd da Nintendo i panikk sablet ned prisen på 3DS i sommer og begynte å dele ut gratis spill som kompensasjon til alle som har kjøpt maskinen. Billige spill er tydeligvis fy, gratis spill er greit.

Men før jeg avsporer, Nintendo 3Ds har ikke solgt som forventet, og det skyldes flere ting. En av disse er at Nintendo ikke har tatt det nye spillmarkedet som har oppstått i kjølvannet av Apples tablets og telefoner alvorlig. 3DS har blitt utviklet i en boble fra gamle dager, da håndholdte spill fortsatt ble solgt fysisk over disk i butikker, og der digital nedlastbar underholdning til bærbare enheter ikke eksisterte.

Den samme bobla frykter jeg Playstation Vita har blitt utviklet i. Sony begynte sikkert på Vita for tre eller fire år siden, før noen skjønte hvordan Apple var i ferd med å forandre det håndholdte spillmarkedet. Og for meg virker det som Vita-lokomotivet bare har rast av gårde med skylapper på siden da. Sony gjorde et halvhjertet forsøk på å ta opp konkurransen med Apples digitale småspill med PSP Go for et par år siden, og vi husker jo alle hvordan det gikk. Vita virker som en lekker liten håndholdt maskin, men samtidig virker den nesten utdatert allerede før den har blitt lansert.

Marius Steen fra Nordisk Film forsvarer maskinens eksistens ovenfor VGTV i et intervju med at det er den eneste bærbare spillmaskinen som lar deg ha de samme opplevelsene i bærbar form som du har foran TV-en med Playstation 3. Men har Sony virkelig spurt om det er det folk ønsker seg? Vil du virkelig fordype deg i et omfattende Uncharted-spill på bussen, eller vil du få tida til å gå litt fortere med litt Angry Birds? Vil du sette deg ned med et omfattende strategispill i baksetet i bilen eller heller pludre litt med Wordfeud mot en kompis?

For meg føles Vita som noe Sony startet å utvikle idet PSP var etablert som en suksess i Japan takket være Monster Hunter-spillene. En teknologisk lekkerbisken av en maskin med masse muligheter, men som kommer til å slite med å finne sitt publikum. Hvem trenger en ekstra spillmaskin i lomma når de allerede har en telefon de kan spille masse kule spill på?

Nintendo svetter med 3DS, og toppsjef Saturo Iwata har til og med satset jobben sin på at han skal klare å gjøre den til en suksess. Sony kan utmerket godt gå på den samme smellen med Vita. Vita er kanskje verdens mest avanserte bærbare spillmaskin, men det betyr ikke at den automatisk blir en salgssuksess. Skal Sony hevde seg mot Apple må de levere noe mer enn håndholdte versjoner av PS3-spill, og gimmick-aktige småspill som utnytter de trykksensitive skjermene. Selv om jeg gleder meg aldri så mye til å spille den nye versjonen av Persona 4 på Playstation Vita.

Da jeg så Driver: San Francisco for første gang på E3 i 2010 ble jeg mildt sagt skeptisk. Det så helt ok ut, men når franskmannen i Ubisoft begynte å forklare hvordan hovedpersonen Tanner kunne gå ut av sin egen kropp og inn i andre kropper i andre biler for å ta kontroll over dem, begynte jeg å få hodepine. Det hørtes jo bare helt idiotisk ut.

Vel, sleng på litt ketchup og server meg mine ord, jeg spiser de gladelig opp. Gjerne sammen med en hatt. I går begynte jeg på fullversjonen av Driver: San Francisco, og det var en eneste stor opptur. Lettspilt, lekent og pent presentert. Heftig bilfysikk og fett soundtrack. Mine første timer bak rattet i San Francisco var en fryd. Vi får se om spillet klarer å holde på spillegleden hele veien gjennom. Så langt lover det i hvert fall godt.

Anmeldelsen leser du på Spill.no 1. september.